Sliten.

Er så lei. Og sliten. Aldri så mye som en liten pause. Ikke tid til å tenke en gang. Og når jeg først alt tenker, er det bare dritt.

Mas og kjas fra alle kanter. Skulle egentlig ikke dette være noe av det beste som har hendt meg? Er det ikke meningen at jeg skal gå med et bredt glis fra øre til øre dagen lang? Det er bare så mye for tiden. Alt for mye. Konstant trett. Konstant sliten. Konstant vondt i hodet.

Toppen av det hele kommer Bakeri-jobben i tillegg. Hater jobben. Gruer meg en uke i forveien før jeg må på igjen. Blir deprimert, rett og slett. Alt er bare dritt. Hoftene, kneene mine og ankelen min stryker med en dag, det er det ingen tvil om. Jeg bare framskynder prosessen ved å må slave rundt der nede. Håper så inderlig at legene finner noe i neste måned. Så kanskje det er mulig å få noe hjelp.

Vil egentlig bare reise bort. Pakke bagen og komme meg unna.
Jeg vet hva jeg må gjøre. Og det er bare jeg som kan gjøre noe med det.